3 dager igjen.
Samtidig er det bare en dag igjen. For i morgen setter vi oss i bilen for å kjøre til Trondheim. Så da er vi liksom i gang. Nå har vi, i hvert fall jeg, en nedtelling på alt trach-relatert jeg gjør. Siste gang gangen ditt, og kanskje nest siste gangen datt. Men hovedpersonen selv virker ganske avslappa til hele greia, og syns andre ting er viktigere enn dekanylering. Tidligere i dag snakket han på telefonen med onkelen sin. Slik var ca samtalen:
Onkel: Odin, ska du til Trondheim i morra?
Odin: Ja!
Onkel: Ka ska du der da?
Odin: Dra på leikebutikk! Vi ska kjøp leika!
Meg: Men ka ska du på sykehuset?
Odin: Ta bort trakken.
Så han vet hva som skal skje, han er bare ikke så opptatt av det som oss andre.
Hei! Har en jente som er født på samme tid som Odin, og har delvis fulgt dere og bloggen siden Odin ble født. Husker deg fra bim, men jeg var ikkje særlig aktiv der. Nå føler jeg for å skrive noen ord til deg foran denne store begivenheten. Dette med Odin har hele tiden gjort inntrykk og jeg syns det er helt fantastisk at han og dere nå ser ut til å få et litt mer normalt liv. Det unner jeg dere virkelig og jeg heier sånn på dere. Det ser ut som dere har taklet utfordringene godt hele veien og dere står virkelig på. Ønsker dere masse lykke til med det som kommer nå, håper alt går etter planen og at dette blir bra! Tenk at våre små starter på skolen til høsten, og jeg er veldig glad for at Odin får en lik start som de andre <3 <3 <3
Annette