Det som står foran oss nå er ubeskrivelig. Det er fint, spennende og rett og slett vanskelig å beskrive. Vi venter på innkalling til St. Olavs. Den innkallinga vi har ventet på siden Odin fikk trakeostomien den 11. februar 2015. Innkalling til dekanylering. Dette merkelige fremmedordet, som jeg ikke viste at var et ord for fem år siden. De-kanylering. Fjerne kanylen. I innkallelsen kommer det til å stå at Odin skal inn til dekanylering i mai eller juni. Det er ikke lenge til. Nå skjer det faktisk. Og det er ubeskrivelig.
Selve dekanyleringen er enkel. Den innebærer å dra ut kanylen og sette på et plaster. Jeg håper Odin kan dra ut kanylen selv. Føler det er en fin markering av at han avslutter det kapittelet av livet sitt. Odin må bli på sykehuset fra to dager til ei uke. Har forstått det som at det er nettene de vil ha kontroll på. Har forstått det som at iløpet av kort tid vil luftrøret lukke seg, eller tilnærmet lukke seg. Men hos Odin, som både har hatt trach lenge, og har ei ganske tydelig søkk på halsen, vil det kreve kirurgi for å lukke huden og få det til å se fint ut. Heldigvis høres det ut som planen er at han skal få inn til kirurgi før skolestart. Altså vil han i august forhåpentligvis bare ha et arr igjen etter trachen. Ubeskrivelig.
Vi fryktet at koronasituasjonen ville sette en stopper for dekanylering denne våren. Men heldigvis går ting etter planen. Odin var inne på St. Olavs denne uken for å prøve maske, for etter dekanylering vil han sove med CPAP-maske på natt i en uviss periode fremover. Masken er grei å prøve på dagtid. Men er litt spent på hvordan han vil akseptere den på natt.
Jeg skal oppdatere igjen ganske snart. For denne perioden må jeg prøve å forevige på bloggen (den er jo dagboka mi).
