17 months.

I dag er Odin 17 måneder. Jeg vet det er klisje, og sikkert et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men tiden går så fort.I løpet av februar har han blitt en racer på å gå. For tre uker siden begynte han gå, og nå løper han nesten over stuegulvet. Han krabber fortsatt mye, men velger stadig oftere å gå. Og han er så flink til å ta hensyn til slangene sine. På bildene under ser dere hvordan han både trår på slangen, og snurrer slangen rundt foten, men likevel kommer seg videre. 

I dag startet Steinar på pappapermen sin. Den blir nok ikke helt som andre fedres pappaperm, men det blir nok noen fine måneder. Jeg bare lurer på hva jeg skal finne på når guttene har kvalitetstid. 😉 Det blir dessverre ikke jobb på meg nå likevel. Nav sier at en deltidsjobb nå tuller til permisjonen min med lillesøster.

I dag har Odin fått synagisvaksine igjen. Det er noe herk, for den er så smertefull. Men snart er sesongen, og stikkinga over. I det siste har jeg hørt fra et par andre foreldre til barn med trakeostomi som har vært skikkelig syke i vinter, og jeg skal innrømme jeg blir litt skremt. Så vi håper Odin kommer gjennom resten av vinteren uten luftveisvirus. Foreløpig har han hatt to runder med feber siden vi kom hjem fra sykehuset, og det er ikke dårlig! 🙂 Under er noen bilder fra solstrålen vår fra de siste dagene <3 

21.02.2016

Når Steinar klager på lite blogging må det vel litt skriving til. Hehe. Odin har, som vanlig, gode dager. Han prater som en foss. Til tider virker det som han synger. Han stråler som ei sol, og sjarmerer alle på sin vei. Samtidig har han blitt veldig mamma- og pappadalt. Nå blir det ofte gråt og tårer hvis vi forlater rommet slik at han er igjen med noen andre – hjemmesykepleie eller familie. Også de fra hjemmesykepleien, som han kjenner godt, strekker ikke helt til for tiden. Det er krevende, og gjør spesielt opplæring av nye folk ekstra utfordrende. Odin bruker mye tid på å godta dem, og jeg syns han virker litt “utenfor” og “rar” når vi har nye folk her. Men utenom det har opplæring av de nye gått veldig bra. Vi har laget en oversikt over alt hver enkelt skal lære, slik at det er enkelt å holde kontroll på hvem som har gjort hva. De som har vært hos oss så langt har virket interesserte, og tatt alt fort. Jeg snakker til jeg blir ør i hodet, for jeg føler det er så mye informasjon jeg må dele.

Odin har begynt å spise mer selv. Han koser seg med å spise grøt mm. selv, og med overraskende lite grising. Det vanskeligste er å få mer grøt på skjeen når den er tom.

Ellers har jeg blitt litt “frelst” av boken “Tiden med barn” av Inger-Lise Køltzow. Det er en barnehagelærer og mor som har skrevet ei bok om hvordan man bruker tiden med barna sine. Jeg er absolutt ikke enig i alt, men syns hun hadde mange gode poeng. Enkelt sagt handler det om å gjøre barn selvstendige, og deltagende i familiens arbeid. I starten vil det være merarbeid for foreldrene, men på sikt skal familien bruke tiden sin mot samme mål. Foreldrene skal ikke måtte dele tiden sin inn i “tid for/med barna” og “tid for foreldrene”, der tid med barna kun brukes på lek, og foreldrenes tid må brukes på husarbeid etter leggetid. Derfor har vi nå begynt å involvere Odin mer i arbeid i huset, og han elsker det. Han “vasker” gladelig av bordet sitt etter han har spist. Han rågliser når han får bære posen med bæsjebleiene sine ut i gangen. Enkle grep, men det er helt tydelig at han koser seg med nye oppgaver og utfordringer. 

Tidligere denne uken hadde vi et møte angående barnehagestart for Odin. Det vil bli en langvarig prosess, både med tilvenning og opplæring. Men vi gleder oss, og tror det blir bra for Odin. I første omgang skal vi besøke barnehagen i korte perioder. Så skal den videre tilvenningen og opplæringen planlegges senere. 


Vi har anskaffet søskenvogn til lillesøsters ankomst. Og den måtte vi prøvetrille i går. Om 3 måneder er vi fire. <3 Alt tyder på at lillemor i magen har det godt. Hun er en sprellemann, som gladelig melder fra at hun har det fint. Odin elsker å dra opp genseren min for å kose med magen. Når jeg spør om han vil gi lillesøster et kyss så får magen et skikkelig smellkyss. Han er så god!


I slutten av februar slutter foreldrepermisjonen min, for denne gang. Da går Steinar umiddelbart i gang med sin permisjon, så han vil nå ha fri fra jobb frem til juli. Det er godt å vite at han blir hjemme til og med fødselen, bare i tilfelle noe skal skje før termin. Siden jeg snart går ut i ny permisjon hadde jeg ikke tenkt meg tilbake på jobb i mellom. Men for en ukes tid siden begynte jeg å leke med tanken på å jobbe litt igjen. Det fristet litt å få et glimt av en normal hverdag, med elever og kolleger. Så nå skal jeg være timesvikar på en skole i nærheten her. Jeg både gruer og gleder meg, men tror det blir et godt avbrekk. I halvannet år har jeg vært ut av jobb, og etter lillesøster kommer blir det et år til. Det blir bare to dager per uke, siden det må bli når vi har hjemmesykepleie.

Det var det for denne gang. Steinar hilser!

Happy 500!

I dag er storgutten vår 500 dager gammel. Han er så herlig nå. Vi får mye god kommunikasjon med Odin, og han gjør seg bedre forstått fra dag til dag. Han har så mange morsomme fakter, uttrykk og reaksjoner – som det er flott å observere. Han rågliser når vi skrur på musikk, for da kan han danse. Han vinker til nattevaktene når Steinar eller jeg kommer inn på rommet hans på morgenen, for da vet at han de skal dra. Han går bort til kjøkkenskapet sitt og sier “nam, nam, nam” samtidig som han smatter hvis han vil ha mais-ostepopp. Og masse, masse mer. <3 Og for å dele en stor nyhet: HAN KAN GÅ! Han reiser seg opp uten støtte, og han kan gå stødig over korte distanser. Foreløpig velger han krabbing, men han kan gå. Vi er maks stolt! Selv om vi også er litt bekymret for slangene, eller snubletrådene som de kan kalles.

Som de fleste har fått med seg har det skjedd en del annet denne uken. Steinar og jeg skrev et leserinnlegg som vi fikk publisert i tre nettaviser. Leserinnlegget kan leses her. I tillegg er innlegget publisert i sin helhet to papiraviser. Og nå er nok mange spent på om det har “ført noe med seg”. I første omgang fikk vi voldsom støtte både av kjente og ukjente. Andre pårørende som har lignende opplevelser fra hjemmesykepleien i kommunen har ringt oss og takket for at vi sier i fra. Fastlegen til Odin har tatt kontakt med ledelsen i hjemmesykepleien og meldt i fra at dette ikke er bra nok. Og mange har skrevet her på bloggen, facebook og sms. Det oppleves veldig godt å ha så mange i ryggen. Takk! I dag har vi hatt hatt møte med to ledere fra kommunen, bla. pleie- og omsorgssjefen. De beklaget, og tok selvkritikk på måten alt har blitt håndtert. Vi har ikke fått gjennomslag for alle ønskene våre, men vi føler at en dialog er i gang. Og vi har blant annet fått gjennomslag for at opplæringen av de nye personene skal foregå over lang tid – altså måneder. Det vil gjøre overgangen mer glidende for alle parter, ikke minst for Odin som får mulighet til å bli kjent med en ny person om gangen.

Trygghet.

Odin startet livet med 9 måneder på intensivavdelinger på St. Olavs Hospital og Rikshospitalet. Han har allerede opplevd mer motgang enn de fleste trenger å oppleve på et helt liv. Han ble utskrevet fra sykehuset med trakeostomi og respirator. Hvilket betyr at han må overvåkes og passes på av kvalifiserte, våkne, voksne hele døgnet. Vi har derfor, siden hjemreisen i juni, hatt hjemmesykepleie fra kommunen. Og til tross for litt startproblemer, som måtte ventes siden dette var en ukjent situasjon både for dem og oss, så har vi vært svært fornøyd med tilbudet fra kommunen. Vi har stort sett hatt en god kommunikasjon, og et godt samarbeid. Og vi har fått et team på 5-6 faste ansatte fra hjemmesykepleien. Det har skapt trygghet for alle parter.

Trygghet for Odin gjør at han kan våkne til et kjent fjes på soverommet sitt. Hjemmesykepleieren sitter våken i en stol rett ved sengen hans hele natten, så de er alltid de første han ser når han våkner. Han har vært vant til mange folk, for bare på Nyfødt Intensiv på St. Olavs Hospital arbeidet det 120 sykepleiere. Men da han bodde der var han liten, og derfor tillitsfull på en måte som bare små babyer er. Nå er han 16 måneder, og nye folk og ansikter er skummelt. Det å måtte forholde seg til så mange gjør og at det tar mer tid å knytte bånd.

Trygghet for hjemmesykepleieren er å kunne utføre en god jobb, der man er sikker på alt utstyr, alle prosedyrer og alle situasjoner som følger jobben. En slik trygghet kommer av grundig opplæring, og så gradvis gjennom å utføre jobben over tid. Det at hjemmesykepleieren er trygg på jobben sin gjør at det oppstår færre akuttsituasjoner rundt Odin. For det første reduseres antall potensielle akuttsituasjoner fordi de kan handle før en situasjon blir akutt. For det andre vet de så godt hva de skal gjøre i en akutt situasjon at situasjonen løses korrekt og raskt.

I natt ringte nattevakten på akuttalarmen, for første gang på svært lenge. Odin hadde snudd seg raskt i søvne, og holdt derfor på å dra ut trakeostomikanylen sin. Denne er han avhengig av at sitter på plass for å kunne puste. Nattevakten var snarrådig når hun raskt oppdaget at dette var en akuttsituasjon – som hun oppdaget pga. endring i pustelydene fra Odin. Hun ringte straks på Steinar og meg. Innen vi kom inn på soverommet hans hadde hun løst situasjonen selv, ved at hun fikk dyttet kanylen på plass. En mindre erfaren nattevakt ville trolig ha brukt lengre tid på å oppfatte hva som forårsaket endringene i pusten hans, dermed brukt lengre tid på å kontakte oss, og vi ville brukt tid på å løst situasjonen da vi kommer inn «midt i den». Situasjonen ville trolig utviklet seg til en mer alvorlig akuttsituasjon der Odin blant annet ville hatt et fall i oksygenmetningen i blodet og vi kanskje hadde måttet skifte trakeostomikanyle.

Trygghet for oss er, som for alle andre foreldre, å vite at Odin har det bra, og blir passet godt på. Det innebærer at de som passer han kan lese behovene hans, viser han omsorg ? og kan handle korrekt i en akuttsituasjon. Trygghet gjør at vi kan sove om nettene. Og trygghet gjør at vi endelig har våget å forlate Odin og huset på kveldstid. Det tok oss 5 måneder å la han være igjen hjemme alene med hjemmesykepleieren. Så tryggheten gir oss frihet til å være mer enn foreldre til et sykt barn.

Nå går pleie- og omsorgstjenesten i kommunen gjennom store endringer. Det påvirker både de ansatte og brukerne, deriblant oss og de som jobber hos oss. Mye av den tryggheten vi har kjent, er nå på vei bort ? i hvert fall for en periode. De tre faste nattevaktene våre, som har fulgt oss siden i sommer, har hatt kontrakter med kommunen som går ut den 15. februar. Ingen av de har fått forlenge kontrakten. Altså slutter alle tre samtidig. I stede kommer seks av de faste nattevaktene til hjemmesykepleien inn, der kun en av de har vært innom tidligere (i august). Hensikten er formodentlig å spare penger, selv om jeg ikke forstår hvordan de nye nattevaktene skal være billigere.

Vi bor i en liten kommune, og har nå hørt fra ulike hold at de nye nattevaktene er «tvunget» til å jobbe med sønnen vår. Det har blant annet har vært trusler fra de nye nattevaktene om at det trolig vil bli sykemeldinger om de må inn til oss. Og dette er vanskelig å forholde seg til for oss foreldre. Jeg tror at man må være motivert og interessert i jobben sin for å gjøre den på en best mulig måte. Jeg frykter for Odins helse, og vår psykiske helse, om denne holdningen ikke bedres. Det innbyr ikke til trygghet. En slik situasjon kunne, og burde, vært unngått fra lederne i pleie- og omsorgstjenesten. De nye nattevaktene burde blitt invitert inn til oss, for å hilse på Odin og oss. Da kunne de fått et bilde av hva jobben går ut på. Deretter burde de fått medbestemmelse i forhold til om de ønsker å inn i en slik stilling. Og så fremt mange nok, deriblant noen av de tre kjente nattevaktene våre, hadde ønsket en stilling hos oss hadde ingen behøvd å bli tvunget.

Nå er det 10 dager igjen til 15. februar, og foreløpig har ikke en eneste ny nattevakt vært her på opplæring. Heldigvis har vi fått igjennom at de skal få minst tre opplæringsvakter, mot kommunens forslag på en opplæringsvakt. Men opplæringen vil ta tid, og det er tid vi snart ikke har. I tillegg burde opplæringen blitt fordelt utover en lengre periode, for det vil bli svært intenst for Odin og oss som må bli kjent med seks nye mennesker på bare et par uker. I tillegg har vi den største delen av opplæringen selv, da det er vi som kan dette best. Vi har derfor lagt lite planer for de neste ukene, da all tid trolig vil gå til opplæring.

Vi føler vi har kommet forbi «the point of no return», og forventer ikke at kommunen skal snu på flisa for å gi oss tilbake tryggheten med de tre kjente nattevaktene våre. Derfor har vi et fokus på hvordan vi skal få overgangen til å gli lettest mulig, for alle parter. Dette «ordne seg», for vi er helt avhengig av den hjelpen vi får fra kommunen. Men det vil ta tid før tryggheten er på plass igjen..

Worries.

Vi har skrytt av helse-Norge i alle fora, og av god grunn. Vi har følt at Odin og vi som foreldre har blitt ivaretatt både iløpet av tiden på sykehuset og i tiden etterpå. I tillegg har vi vært optimistiske på Odins vegne, spesielt i forholdt til varigheten på trakeostomien. For optimistiske viser det seg nå.

Jeg, som de fleste andre, mener at de som selv opplever sykdom – eller har syke barn, skal slippe den ekstra belastningen det er å kjempe mot systemet. Og frem til nå har vi, som sagt, sluppet (stort sett). Odin og vi har fått den hjelpen og støtten vi har trengt. Spesielt i tiden på sykehuset, men også i overgangen til livet hjemme. Blant annet har det handlet om at vi har hatt få personer å forholde oss til, noe som gjør informasjonsflyt og samarbeid enklere. For eksempel, en ansatt på apoteket hvor Odin har fått forbruksmateriellet sitt fra, som vi har hatt all kommunikasjon med. Slikt gjør at hverdagen flyter lettere for oss. Men i den siste tiden har systemets “godvilje” begynt å gi seg – på flere ulike hold samtidig. Og det medfører en stor ekstra belastning for Steinar og meg, spesielt meg som er den som har det meste av kommunikasjon med andre i forbindelse med Odin. I det siste har jeg brukt mye tid og krefter på lese meg opp på lover og vedtak, ringe og/eller skrive eposter, formulere klager, snakke med sosinom, snakke med Hjemmerespirator-teamet på St. Olavs og å rett og slett bekymre meg. Jeg bekymrer meg for mye – som nå gruer jeg meg blant annet til fødselen, men ikke til å føde. Jeg gruer meg fordi jeg ikke vet om vi får noen til å passe Odin når jeg er i fødsel. Det er slitsomt å bekymre seg. Og derfor skriver jeg også et slikt klage-innlegg her, for nå er jeg lei. Alt er ikke rosenrødt når man har et sykt barn, selv om vi har velferdsstaten.

Og her kommer optimismen inn. For vi har, som noen av instansene rundt oss, “belaget”oss på at Odin snart skulle være frisk. Og når man tror at noe er for en kort periode så tåler man det. Vi tåler at vi må jobbe mer, selv om det er slitsomt, for vi tror vi snart ser slutten. I dag fikk vi dessverre kontrabeskjed fra Riksen, via St. Olavs. Lungespesialisten på Rikshospitalet ønsker ikke å ta Odin inn for en ny kontroll før det har gått et år siden forrige kontroll. Og forrige kontroll på Riksen var i juni, altså har vi flere måneder igjen før vi kan reise nedover. Det betyr at Odin ikke bare skal ha trakeostomi frem til sommeren, men at han også skal ha respirator – med alt det fører med seg. Han må lære seg å gå, med den helsikkes snubletråden mellom bena. Og den jobben det er å passe på han blir større og større jo mer aktiv han blir. For snart må vi vel løpe etter han med respiratoren. 

Poenget mitt er at vi har tålt litt motgang fra systemet, for vi har tenkt at vi har et svært midlertidig behov. Nå skiftet plutselig tidsperspektivet vårt fra at han kaaanskje kunne bli kvitt trachen til sommeren – til at han forhåpentligvis bare trenger den ca 1 år til. Og tanken på 1 år til, i verste fall mer, med å må forholde seg til så mange mennesker gjør meg utrolig sliten. Ingen vil være avhengig av hjelp, for fra vi er små vil vi helst “klare sjøl” – men når vi er avhengig av hjelp er det så tungt å ikke få det uten å må kjempe.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top