Klokka er fire, og du sover ikke. Det er en time siden nattevakta og jeg tok mange sug på rappen, og fikk vekk slimet i luftveiene dine som plaget deg slik at du hostet, våknet, gråt og utløste alarmer for lav oksygenmetning. Nå sitter jeg på en puff ved senga di, og holder deg i hånda mellom sprinklene. På saturasjonsmåleren ser jeg at pulsen din går nedover, at du nærmer deg sovepuls. Før jeg hører en stemme i mørket. “Mamma?” Du holdt på å sovne, men våknet til og måtte forvisse deg om at det var jeg som satt der. Så spør du meg om nattevakta skal dra hjem. Og gang på gang sier du at du ikke vil ha nattevakta. “Bare mamma”, sier den lille-store treåringen i senga. Jeg er kald i morgenkåpa som var alt jeg rakk å ta på meg da nattevakta ringte på alarmknappen som piper og lyser opp hele soverommet vårt. Og jeg er trøtt. Og jeg vil at du skal ha rett – at du skal kunne sovne å være trygg på å våkne opp til foreldrene dine.
I stillheten som følger drømmer jeg om et liv der jeg kunne løftet deg inn til oss. Der du kunne sovet mellom foreldrene dine i dobbeltsenga – som du ikke har gjort siden de få nettene da du var noen uker gammel. Jeg drømmer om å legge meg inntil deg, og sovne til din jevne pust. Og jeg drømmer om at du skal våkne mellom mamma og pappa, eller komme tuslene inn selv på morran. Men i mørket på rommet ditt (som aldri egentlig blir mørkt for det lyser fra alt utstyret) – i stillheten (som aldri er stille for respiratoren suser konstant) – sitter jeg med ei hånd inn mellom sprinklene i ei spesialseng fra Hjelpemiddelsentralen. Og sånn er livet, og det er heldigvis fint likevel. Egentlig liker du nattevaktene. Jeg finner deg ofte på et godt nattevakt-fang, eller hører du ler med dem på morgenen. Og jeg er glad vi har flinke, fine og omsorgsfulle nattevakter som kan passe på deg. Og midt i filosoferingen ser jeg en synkende puls, og hører pusten din blir tyngre. Slik sitter jeg i flere minutter for å forsikre meg om at du sover. Men før jeg rekker å gjøre en mine til å slippe hånden din hører jeg deg si “mamma?”.
