I dag er bursdagen til verdens fineste. Odin fyller 1 år. Hurra, hurra, hurra!
Og selv om det har vært det tøffeste, og mest krevende året jeg har vært igjennom – har det også vært mitt beste år. Nå håper jeg at neste år blir mindre turbulent, og at vi er ferdig med berg og dalbane-kjøringa for godt. Iløpet av året som kommer håper og tror jeg Odin blir kvitt trakeostomien og gastrostomien. Jeg er glad Odin ikke vet om noe annet enn å ha slanger festet til kroppen, for hadde noen andre av oss blitt tilkoblet en respirator hadde vi nok blitt sprø.
Å tenke tilbake på året som har vært blir nesten for tøft. Det kjennes ofte uvirkelig, som det er noen andre sin historie. Det kan vel ikke være vår sønn – som er så livsglad og aktiv – som det siste året har kjempet for livet sitt? Det kan vel ikke være han som har bodd nesten 9 måneder på intensiv-avdeling på sykehus? Det kan vel ikke være Odin som har vært så neddopet på morfin, sovemedisin og muskelrelakserende at han har sovet bort dager, uker, måneder av livet sitt… Når jeg ser på den gutten vi har i dag klarer jeg ikke tro at han har vært igjennom så mye. Odin er ei strålende sol, som elsker å leke, utforske og oppdage. Han er nysgjerrig på alt og alle rundt seg. Han utvikler seg i rekordfart, og imponerer stadig vekk. Jeg trodde for eksempel ikke at han kom til å lage lyd med trakeostomien, men Odin roper og prater – ja, til og med synger. Etter å ha fått sondemat, eller intravenøs næring, hele livet forventet vi at det skulle ta lang tid å få Odin til å spise selv. Men Odin både vil og kan, og nå sonder vi ikke på dagtid (verken mat eller drikke). Og i mars jublet Steinar og jeg når han flyttet hode fra side til side, mens nå bruker han hele kroppen – hele tiden. Han vil opp og frem.
Her er en liten videosnutt med bilder fra Odins første år. Mange tøffe bilder.. men så ender året så godt. <3
