Herlighet, det er sju dager igjen. Ei uke. Det er helt utrolig. Jeg får sommerfugler i magen hver gang jeg kommer på at det ikke er lenge igjen.
Odin snakker ikke særlig om det som skal skje. Men han vet hva planen er. Samtidig vet jeg ikke om han helt skjønner hvor stor forandring det vil bli i livet hans, og vårt. Tuva syns ikke det er særlig gøy, og føler seg nok litt utelatt siden hun ikke får bli med. Hun skal være hos bestemor. Hadde det ikke vært korona hadde vi nok reist alle fire. Men nå vet vi ikke en gang om både Steinar og jeg får bli med Odin inn på sykehuset. Så Tuva trenger i hvert fall ikke bli med.
Jeg gleder meg sånn at det er vanskelig å beskrive. Samtidig er det litt vemodig også. Jeg tar meg selv i å tenke at: “åh, dette er siste gang jeg skal bære opp ei kasse vannposer fra kjelleren”. Som om det er noe jeg er litt trist over. Det er et kapittel i livet vårt som nærmer seg slutten. Og selv om det er utelukkende positivt, så er det alltid litt skummelt og vemodig med avslutninger. Dette er jo velkjent og trygt, hva som skjer etter neste uke er uprøvd og nytt.
Er forresten ikke 100% sikker på at det blir dekanylering. Skopi av luftveiene på tirsdag vil fortelle oss om forholdene ligger til rette for dekanylering. Det er bare å krysse alt vi har av fingre og tær!
