17 dager igjen.
Og snart bare 16 dager, for det nærmer seg midnatt.
Har i kveld snakket litt med ei anna trachmor. Det er godt å prate med andre som har en helt egen mulighet til å forstå, fordi de tross alt står oppi mye av det samme selv. De står også fremfor en mulig dekanylering før sommeren. Og deres jente fikk trach bare noen uker etter Odin fikk sin. Men der stopper kanskje likhetene. Deres historie er så ulik vår. Der har det vært, og gjenstår det operasjoner. Det har vært månedsvis på sykehus i utlandet. Vi heier sånn på dem, og har en drøm om at neste gang vi møtes er det med to dekanylerte barn.
Odin er på sin fjerde natt uten CPAP, og den tredje med propp på kanylen. Når kanylen er proppa puster Odin bare gjennom nese og munn, helt døgnet. Og også i kveld er verdiene stabile og gode. 56 i puls og 97% i metning. I dag snakket vi litt om det å sove uten respiratoren. Og da sa han at han helst ville ha respiratoren på natt, for det var bedre. Vi tok kontakt med St. Olavs for å forhøre oss om vi skulle ha han på CPAP igjen. Men verken legen hans eller de sykepleierne som er i hjemmerespirator-teamet var på jobb, så vi fikk ingen svar. Og da det var legging sa ikke Odin et ord om at han heller ville ha respiratoren. Og han sovna rolig, og sover godt. Så får vi se i morgen.
Nå er det godt med helg. Ungene har hatt si første uke tilbake i barnehagen etter korona-stenginga. Og jeg hadde i dag min første dag med fysisk tilstedeværelse på jobb. Det er godt å være tilbake til en mer normal hverdag, men vi kosa oss mye hjemme de ukene vi hadde og. Steinar blir forresten hjemme ei god stund til, for han har operert kneet. Så han er sykemeldt neste tur offshore (slutten av mai). Og hell i uhell er jo at da er han hjemme til både dekanylering og 4 årsdag!
