Emergency.

I dag startet dagen på verst tenkelige måte. Steinar våknet av at Odin gråt. Klokka var 06:22. Allerede der burde vi skjønt at noe var skikkelig galt, for vi hører egentlig ikke når Odin gråter. Odin lager lyd når han prater, men ikke når han skriker. Steinar sto opp, og jeg ble liggende i senga. Jeg vurderte å stå opp, men jeg tenkte at det burde vel være nok med en av oss. Nattevakta har ikke vært her hele sommeren, så jeg tenkte kanskje Odin var urolig fordi hun var ukjent for han. Der jeg lå, trøtt og nyvåknet, rakk jeg å irritere meg over at Steinar brukte så lang tid på å kle på seg. Jeg tenkte at jeg burde stått opp, slengt morgenkåpa rundt meg, og vært inne for å trøstet Odin. Men det var hans dag, og han var nesten på vei ut døra. Når han gikk ble jeg liggende å lytte. Så ringte alarmen. Akuttalarmen. Det er en høy, intens piping – etterfulgt av en stemme som sier “KOM NÅ!”. Jeg er oppe av senga, har morgenkåpa rundt meg og er ut døra i rekordfart. Jeg rekker å tenke at jeg tror det må være en feil, for jeg kan ikke skjønne hva som kan stå på. Jeg regner med Steinar eller nattevakta har kommet borti knappen med en feil. Men når jeg kommer inn og ser Odin forstår jeg at dette er ekte. Dette er en akuttsituasjon. Odin er blek og blålig i ansiktet. Han gråter utrøstelig. Han strever tydelig med pusten. Steinar og jeg står på hver vår side av sengen, jeg tror ikke vi kommuniserer. Det burde vi gjort. Jeg sjekker om og hva oksygenet står på, og skrur opp. I det jeg skrur opp syns jeg at det kommer en veldig suselyd, så jeg lurer på om det er noe galt i koblingene mellom oksygenkolben og respiratoren, enten med slangen eller med inlet adapteren (en liten kobling bak på respiratoren). Samtidig skrur jeg av suget, som står og suser etter Steinar og nattevakta nettopp hadde sugd. De hadde ikke fått opp noe, og Steinar stusset på at det virket så tørt. Jeg skrur av suget for å høre om det kan være lekkasje på slangene, og jeg får for meg at Steinar sjekker om kanylen ligger i stoma (altså om traken står i trakeostomien). Jeg finner ingen lekkasje på slangene, men stusser fremdeles over suselyden fra oksygenslangen. Steinar går på stua for å hente slangen fra den andre respiratoren, og susingen blir lavere. Altså var det en lekkasje på oksygenslangen. Odin er fortsatt i dårlig forfatning, og jeg forsøker å trøste. Jeg løfter han opp, og han er slapp og ekkel i kroppen. Så må jeg sjekke at kanylen ligger i stoma. Jeg legger han ned og løfter på splittkompressen, og der ligger kanylen – på utsiden av halsen hans. Jeg informerer Steinar, og han er raskt på plass på den andre siden av sengen. Jeg tar saksa, som alltid henger i hodeenden av senga, for å klippe av nakkebåndet, men syns ikke jeg kommer til under båndet. Odin strekker hodet bakover, og halsen hans ligger tett inntil nakkebåndet. I stede løsner vi borrelåsene på hver side, for de var enkle å få tak på. Jeg tar den gamle kanylen og kobler fra respiratorslangene. Steinar tar den nye kanylen, som henger i en steril hanske i hodeenden av senga. Jeg syns han bruker lang tid på å få den ut av hansken. Jeg forsøker å holde stoma åpen med to fingre, ved å sprike. Hånda mi er helt skjelven og rar. Jeg registrerer ikke at han setter ned kanylen og tar ut mandrengen, men jeg setter på respiratorslangene, og endelig får Odin puste.

Vi fester nakkebåndet på nytt, og jeg løfter opp Odin. Han er fortsatt blek og slapp. Veldig slapp, og sløv. Jeg holder han tett inntil meg, og jeg gråter. Jeg var så redd. Steinar stiller seg inntil oss. Det er godt. Jeg får ikke kontakt med Odin, og han åpner og lukker øynene. Flere ganger tror jeg at han sovner. Hele han er kaldsvett, og håret hans klistrer seg i panna hans. Klokka er 06:30. Jeg setter meg ned med Odin på arma. Steinar skrur ned på oksygenet etter som metninga tikker seg oppover. Det tar ikke så lang tid før han er tilbake på romluft, uten ekstra oksygen. Men han er fortsatt slapp. Etter 10-15 minutter begynner han å kvikne til. Først får vi blikkontakt, men allerede kort tid etterpå er han aktiv igjen. Han vil opp å stå. Han vil ta lampa som henger over stolen. Han smiler og ler, og er Odin. Roen senker seg. Alle puster letter ut, og føler at nå er alvoret over. Så snakker vi igjennom det som skjedde, nattevakta, Steinar og jeg. Vi forteller hva vi gjorde, hva vi tenkte og ikke minst – hva vi burde ha gjort. Her vil jeg bare snakke for meg, men 1) jeg burde ha skjønt noe da jeg hørte at Odin skrek. 2) Jeg burde ha spurt Steinar om kanylen sto i stoma, og ikke bare antatt. Heldigvis gikk det bra denne gangen, men jeg håper vi aldri opplever noe lignende igjen. Vi har vært igjennom mye fælt de siste 11 månedene, men denne episoden kommer høyt opp på verstinglisten. Det hele tok bare minutter, men det er lenge når det står på. I følge alarmloggen på pulsoksymeteret var han nede på 57% i metning, og hele metningsfallet varte i 3:44 minutt.

Vi vet ikke helt hvorfor kanylen falt ut. Nattevakten har prøvd å forklart hva som skjedde før vi kom inn på rommet, men vi klarer ikke helt å forstå hvordan den kan ha falt ut. Odin hadde dratt av barnesvivelen fra overgangskoblingen, og hun hadde satt de sammen igjen. Så hadde han gått opp i bru med hodet og bena, som han ofte gjør. Så hadde han hostet kraftig, og nattevakta hadde tatt han opp. Så begynte han å skrike.

Resten av dagen har Odin vært i fin form. Kanskje  litt trøttere enn vanlig. Men det er forståelig. Etter det verste sjokket, og frykten hadde lagt seg følte jeg meg så uendelig sliten og trøtt. Jeg følte vi hadde hatt en lang dag, og det var bare en time siden jeg hadde våknet. Så det tærer på å være redd.