Lillesøster vokser og vokser, og har blitt så stor og flink. Hun har arvet humøret til storebroren, så hun er stort sett glad. Hun elsker smilende ansikt, og lyser spesielt opp til oss hun kjenner godt. Det nyeste nå er at hun så gjerne vil smake på mat. Hun stirrer på maten vår, smatter tydelig, strekker seg mot eller prøver å føre maten vår mot sin munn. Jeg syns fremdeles at ammingen går godt, og tror hun får godt med mat via den. Men fordi hun er så ivrig så får hun smake på en del mat. Det har stort sett gått i frukt og grønnsaker, både å suge på en skrelt drue, spise avokadomos eller spise mør-kokt eple gjennom smakesmokk (smokk med hull til å legge mat i). Hun har også fått risgrøt og havegrøt blandet med morsmelk, men reagerte med røde prikker rundt munnen. Så da avventer vi grøtspisingen en måned til.
Tuva har nylig lært seg å rulle fra rygg til mage, og hun både roterer rundt aksen sin og flytter seg sidelengs. Så selv om det ikke er store avstander så ligger hun sjeldent på akkurat samme sted som jeg la henne ned. I tillegg har hun blitt veldig stødig i kroppen, og vil opp og frem hele tiden.
Hun har et veldig behov for nærhet. Nå vil hun helst være i armene våre hele tiden, og det blir fort gråt hvis hun ikke ser oss. På kvelden legger jeg henne på soverommet vårt, som jeg har gjort i mange måneder. Men nå våkner hun etter 1-2 timer, og da vil hun sove på fanget frem til jeg finner senga. Og hun skal helst ligge helt inntil meg hele natta, og blir urolig og kavete når jeg flytter henne over i bedsidecribben.
Tuvas nesten konstante nærvær i armene våre er stor kontrast til hvordan det var med Odin på samme alder. Det kunne gå en uke uten at vi fikk ha han påå fanget. Tradisjonen tro gikk jeg tilbake på bloggen i dag og leste om tiden da Odin var 5 måneder. Da hadde han nylig fått trakeostomien, og “feiret” 5 månedersdagen på Rikshospitalet. Det var en svært tøff periode for oss alle, og Odin var sterkt preget av morfinabstinenser. Han fikk store doser sedasjon på Riksen, både propofol og haldol ble forsøkt som erstatning for morfinen. Det hele resulterte i beklagelser fra overlegen som er leder på Barne Intensiven på Riksen.
Nå er det mer og mer samspill mellom Tuva og Odin. De prater og smiler til hverandre. Begge blir tydelig glad når de ser den andre, spesielt på morgenen eller etter barnehagen. Odin legger seg ofte ned ved siden av søstra, eller vil holde henne i hånda. Han liker å leie henne rundt, der han holder henne i hånda og Steinar bærer Tuva og jeg kommer etter med respiratoren. Da tar han henne med seg fra rom til rom. Helst vil han bære henne selv, og har prøvd å løfte henne flere ganger. Odin har også begynt å si Tuva, eller Tia som han sier.
Til sist må jeg dele noen bilder av Tuva fra i dag. Verdens blideste og søteste lille pie <3
