Sist vi var på St. Olavs snakket vi med en psykolog fra BUP (barne- og ungdomspsykiatrien) om Odins reaksjoner under og etter Rikshospitalet. Vi opplevde at oppholdet på Rikshospitalet ble traumatisk, og at Odin var sterkt preget også etter vi kom hjem. Gjennom det siste året har det blitt mye sykehus, prøver, prosedyrer ++. Blant annet var det et stort antall vaksiner ila vinteren (12 månedersvaksine, 15 månedersvaksine, 2x influensavaksiner, 6/7x synagisvaksiner (to svært smertefullestikk en gang i måneden)). Gjennom vinteren har vi sett at han har reagert sterkere på både opphold på St. Olavs, og legebesøk, helsestasjonskontroller her i kommunen. På Rikshospitalet toppet det hele seg, og Odin hadde et tøft opphold. Han gråt seg gjennom alle undersøkelser og prosedyrer. En sykepleier påpekte at hans gråt var hans måte å si “nei”. Og når vi, og de, må fortsette blir det som et overgrep. Etter vi kom hjem merket vi at han hadde forandret seg. Han ble lettere skremt. Små ting kunne gjøre han skikkelig redd, tilnærmet panisk. Han søkte mer nærkontakt fra Steinar og meg. Han har virket rastløs – og hatt en slags uro i kroppen. Nattevaktene har rapportert om urolig nattesøvn, gråt i søvne, og at de tror han har mareritt.
Psykologen fra BUP sa at hun mente Odin lider av posttraumatisk stress (PTSD). PTSD er en angstlidelse som kan komme av traumatiske hendelser. Jeg har trodd at PTSD kun kommer av mer alvorlige hendelser (krig, voldtekt, dødsfall mm), men jeg har nå forstått at barn kan få PTSD av sykehusprosedyrer/innleggelser. Kriterier for PTSD er A) “tap av fysisk integritet” og reaksjon med angst, redsel, overveldende hjelpeløshet, oppkavet, forvirring.. Og det er svært subjektivt for barn – reaksjonen behøver ikke være rasjonelt knyttet til den objektive alvorlighetsgraden til situasjonen. B) gjennopplevelse/flashback, C) Unngåelse av steder, hendelser mm. som minner om traumet og D) økt aktivisering (søvnproblemer, skvetten, på vakt). Det er tøft å tenke på at Odin opplever sykehuskontrollene så traumatisk at psykologen mener han har angst. Det er skremmende hvor alvorlige følgene av behandlingens hans har for han og livet hans. Han har ikke fylt to år, og har allerede slitt med angst og morfinavhengighet som bivirkninger på behandlingen han er avhengig av.
Jeg har lest litt om PTSD som følge av somatisk sykdom (kroppslig sykdom). Hos barn er ikke dette uvanlig, og kommer blant annet av gjentatte smertefulle/skremmende opplevelser. En annen faktor er tap av kontroll, altså at barnet ikke vet hva som skal skje – eller kan gjøre noe for å påvirke det. Vi har prøvd å sette oss inn i Odins situasjon, siden han nå er så stor at han husker, men så liten at han kanskje ikke forstår. Når han kommer inn i et rom på sykehuset vet han ikke om noe skal skje, hva som ev. skal skje, om det er ekkelt eller smertefullt. Han gråter, og signaliserer så tydelig han kan, at dette vil han ikke. Likevel må undersøkelsene gjennomføres, leger må lytte, bilder må taes, blod tappes og, og, og.. Det er forståelig at det oppleves vanskelig. Et annet problem er at det trolig vil bli en ond sirkel dersom man ikke får gitt barnet tilbake kontrollen. Han er urolig, vi må “presse” han mer, han blir enda mer urolig ved neste undersøkelse, vi må “presse” enda mer.. osv.
Fremover er det viktig å gi Odin kontrollen tilbake. Det vil si at vi må snakke med han og forberede han, som best vi kan, før sykehus, undersøkelser, prosedyrer. Vi må være helt ærlige, og si i fra når noe skal gjøre vondt. Han må stole oss. I starten vil han nok ikke forstå, men på sikt vil det hjelpe. I tillegg jobber vi her hjemme med å ufarliggjøre det. Vi har leid barnebøker på biblioteket om sykehus/legebesøk. Vi har fått låne doktorsett, med blant annet stetoskop. Ved neste sykehuskontroll, mandag 12. september, skal vi snakke med BUP igjen.
Tøft for både Odin og dere dette.. :/ Men kjempefint at BUP er på banen, så dere kan få råd om hvordan det best kan håndteres!