The hard part of easy.

Snart er det tid for lillesøsters ankomst. Om to små måneder er hun hos oss, og familien er komplett. Og hvis jeg har tenkt det, så har nok alle dere andre tenkt det også – så enkelt det må bli denne gangen. Vi har jo allerede vært igjennom noe av det hardeste foreldre kan møte, så med ei frisk lita tulle må alt bli så enkelt. Vi skal jo til Italia! Guidebøkene er lest, glosene pugget og klærne strøket. Men så var det dette med å reise til Italia når man er i Nederland. Jeg har nylig lest en tekst som er skrevet av ei amerikansk tobarnsmor. Hennes førstefødte var en gutt med ryggmarksbrokk (spinal bifida), som blant annet trengte trakeostomi som liten. Teksten handlet om hvordan det var da hennes andre barn ikke hadde slike problemer.

“This baby was so easy – and easy was much harder than I expected.”

Hun skriver om den første tiden etter fødselen, og hvordan det slo inn over henne. Med hennes førstefødte var hun forberedt. Hun, som jeg, hadde forberedt seg på mange av de prøvelsene som ville møte babyen og dem i tiden etter fødselen. Men hun følte seg ikke forberedt på de følelsene som kom med nummer to. Hennes ord beskriver det bedre enn mine, så jeg vil dele noen utdrag fra teksten.

“I remember a moment in the hospital. I was holding my daughter, when suddenly the silence of all around was deafening. There were no beeping  monitors, no cords, no wires, nothing tethering her to this place. It was lovely, like a dream. The kind of dream where you’re weightless and flying and everything around you is light and nothing is out of reach. The two of us were floating, lighter than air and steady as the breeze. But just as the beauty overwhelmed me, the sorrow did too.  Because sometimes when you’re flying, you look down. And when I looked down, it was like I could see the other half of myself on the ground below. The half of myself that lived in the NICU and wept in the night and feared and despaired. And she was looking up at me. And she was jealous. And she was angry.”

Og disse ordene stikker langt inni hjerterota mi. Jeg gleder meg så utrolig mye til å holde henne, og kunne bære fritt rundt på henne. Jeg gleder meg sånn til å kunne amme henne. Jeg gleder meg sånn til å ta med den nyfødte bylten vår hjem. Men jeg er trist for at det vil minne meg på alt Odin og vi ikke fikk. Alt en nyfødt skal få av nærhet, men som Odin ikke fikk. At han mistet mange måneder av livet sitt til medisiner, og at han var lenket til en kuvøse så utrolig lenge. At han fremdeles nå er så avhengig av alt medisinsk utstyr. Det er så vondt å tenke på alt han har gjennomgått. Og nå skal vi til Italia.. nå skal vi få se hvordan det er for alle som får et frisk barn. Nå skal vi være de vi var så misunnelige på. Og tankene vil nok komme igjen, som så mange ganger før – Odin skulle også vært frisk. Han skulle sluppet alle disse prøvelsene. Han fortjener ikke en slik start på livet.

“Here I was, the woman I wanted to be two years ago. The mother I had planned on becoming. The story I would have written for myself – for my son. (…) I wanted to be up there. I wanted my son and his first few harrowing weeks of life to be up there too. I wanted us all to have it so easy. It wasn’t fair.”

Videre skriver hun at alt som kjentes enkelt med datteren, ble tøft på grunn av sønnens historie. Kontrastene blir så store. Det neste utdraget gjør det så levende for meg.

 “I spent my days in a cloud of joy and my nights weeping in the darkness.Every high was a low. Every single easy? the smooth curve of her back unbound by gauze and tape, the morning change of her clothes wherein there was no part of her I wasn?t allowed to touch, the steady breathing that just happened without prompting? was a unique kind of hard.“

Med Odin kunne vi nesten ikke ta på han klær, for det var alltid så mange slanger. Han var fire uker gammel den første gangen vi kledde på han. Men vi har alltid måtte tatt hensyn til slangene i valg av klær. Glidelås har vært uaktuelt, frem til nå nylig. Og klær over hodet var lenge uaktuelt. Klær som måtte tres på beina var vanskelig en lang periode på grunn av sat-måleren. Og med lillesøster finnes det ingen slike begrensinger.. Dette er bare et av utallige eksempler på ting som vil bli annerledes med lillesøster i forhold til Odin.

“I guess that?s the hard part of easy. It opens a door to what might have been. It breaks you in two. It takes you on a weekend getaway to Italy, when all the while you know your home is in Holland. And Holland is beautiful but Italy is too, and now your heart is broken all over again.”

Heldigvis avslutter hun teksten med å si at det blir enklere. Det tok henne litt tid, men så ble det enklere. Og jeg finner stor trøst i det. I tillegg tenker jeg at hennes tekst har forberedt meg på noen av de tankene og følelsene som kanskje melder sin ankomst samtidig som lillesøsters. Og kanskje kan det at jeg har grått over alt det hun får, som Odin ikke fikk, mange ganger allerede si at jeg allerede har bearbeidet det litt på forhånd. 

Jeg vet ikke hvordan ting blir etter lillesøsters ankomst. Men jeg deler denne teksten nå, slik at dere rundt kan være forberedt på noen av de følelsene som kanskje vil rive i oss som foreldre. Og kanskje vil noen av dere rundt også kjenne på “the hard part of easy”. 

Om dere ønsker å lese hele teksten finnes den her.