I helga var vi på ferie. Det var ubeskrivelig godt å gjøre noe så normalt som å ta ei helg hos familie i Trondheim. Rart hvordan det plutselig har blitt halvannet år siden vi reiste bort ei helg. Odin storkoste seg med all oppmerksomhetne som følger med det å besøke familie. Han sjarmerer stort, og vet hvordan han skal få de rundt seg til å smile. Han har oss alle rundt lillefingeren rett og slett. Bilturen oppover gikk ganske fint, til tross for at han ca ikke sov. Vel fremme i Trondheim ble det en del farting, som vanlig. Både IKEA, City Syd, Burger King, Biltema ++ har fått en ekstra slant i kassa iløpet av helga. I tillegg har vi hatt mye god tid med både besteforeldre, oldemor, onkel og tante +++. Vi traff til og med en sykepleier fra Nyfødt Intensiv da vi var på trilletur på lørdag formiddag. Det er så hyggelig å treffe igjen disse “gamle kjente”. Hun vi traff var tilstede under keisersnittet til Odin, og det er artig å vise frem hvor langt han har kommet.
Odin sov som en stein begge nettene i Trondheim. Steinar og jeg sov ikke like godt. Spesielt den første natta var en prøvelse, og vi var våkne minst en gang i timen natten igjennom. Det er første gang vi ikke har nattevakt hos Odin, utenom noen få netter i oktober 2014. Derfor skvatt vi opp ved den minste lyd, enten fra han – slangene eller apparat. Jeg føler jeg sov med et øye åpent, og det øyet fulgte med på puls og metning natten igjennom. Den andre natta sov vi litt bedre, og vi har derfor konkludert med at dette frister til gjentagelse. Det er en ny frihet som åpner seg for oss nå som vi kan reise bort hjemmefra. Vi husket alt på pakkelisten også – så “sykehuset” ble med oss.
Hjemreisen i går ble en prøvelse for liten og stor. Odin syns det var usedvanlig kjedelig å sitte i bilen. Flere ganger måtte vi stoppe ved første og beste mulighet, for han gråt og gråt. Og når Odin gråter slik så gir han seg ikke.. Vi ser på ansiktet hans at han har metningsfall (lite oksygen i blodet), for han blir gusten i fargen. Og han gir seg ikke med skrikinga før vi tar han ut av bilstolen. Det hele endte med at han kastet opp utover både seg, pappan og bilen ca 15 minutter hjemmefra. Men når vi kom hjem var alt glemt, og det var tydelig gjensynsglede når vi gikk inn døra hjemme.
