Noe av det mange spør om er hvordan det er å ha folk i huset, altså hjemmesykepleien. Og det forbauser meg hvor greit vi syns det går. Jeg tror tiden på St. Olavs lærte oss at privatliv og alenetid ikke er en selvfølge – for der bodde vi ca på rommet til Odin med flombelysning og sykepleiere, leger, postverter, renholder ++. Så da vi kom hjem i fjorsommer fikk vi likevel en mer privat sfære enn på sykehuset, så det var fremgang. Forskjellen er jo at nå er det folk inne i hjemmet vårt. På sykehuset tok vi med oss privatsfæren vår inn på rommet til Odin – og kunne velge å gå ut hvis det ble for mye. Men nå kommer folk inn i privatsfæren vår – og det blir litt vanskelig å “ha noe eget”.
Steinar og jeg har hele veien strevd med hvilket behov vi har. For samtidig som det å ha folk i huset gir nødvendig trygghet og avlastning ift. Odin – så oppleves det belastende. For det første er det vanskelig å måtte få hjelp. Vi vil, som alle dere andre vil, klare oss selv. Vi vil kunne passe på vår egen sønn – selv! I tillegg er det belastende å måtte ha folk i hjemmet sitt og livet sitt, uten å ha valgt det. De er de siste vi snakker med om kvelden, og de første vi treffer om morgenen. De bruker badet vårt, kjøkkenet vårt, stua vår – og Odins soverom er “deres”. De oppholder seg i alle våre primære oppholdsrom – blant både rot og annet – så jeg føler ofte at jeg burde rydde/vaske litt før de kommer hit. Jeg treffer dem av og til i gangen hvis jeg må på do på natta. De er med oss på butikken, på trilleturer, på besøk… Jeg vet dessverre at familie og venner vegrer seg for å besøke oss når vi har folk på jobb. Så samtidig som de er uvurderlig god hjelp – er det belastende. Og jeg tenker at det må være rart for dem å jobbe så tett på oss også.
Et av problemene med å ha folk i huset er privatliv. De er med oss/rundt oss mange timer i uka, og Steinar og jeg må kunne snakke fritt med hverandre. De er både fluer og familie. De er litt som fluer på veggen, altså tilstede uten at vi kan ta for mye hensyn. Og de er en del av familien, så vi snakker med dem om det meste. Og her kommer taushetsplikten inn. Vi må kunne stole på at det vi snakker om i vårt hjem ikke blir samtaleemne på Helsetunet eller julebordet. Enten det er om Odin, vårt samliv – eller Tuva. Jeg følte for eksempel at jeg måtte informere om graviditeten tidlig, da de jobber så tett på oss. Så flere fra hjemmesykepleien viste at Odin skulle bli storebror lenge før vår nærmeste familie fikk nyhetene.
Vi har en person fra hjemmesykepleien i huset hver natt (22-7). I tillegg har vi ettermiddagsvakt (15-22) mandag og tirsdag, og dagvakt (7-15) + ettermiddagsvakt onsdag og torsdag. Nå har vi fire personer som jobber dag/ettermiddag, og seks personer som jobber natt. Så det blir ganske mange forskjellige personer, men samtidig blir det sårbart ved fravær hvis det blir for få. Og alle de som jobber her er ulike, naturligvis. Heldigvis kjenner vi de fleste godt, og har hatt ganske god kontinuitet i personalet. Det gir en viktig trygghet for både Odin, dem og oss.
Vi setter utrolig stor pris på de som jobber her. De passer jo på det viktigste vi har. Og jeg vet de er genuint glad i Odin. Likevel gleder vi oss til den dagen vi kan låse døra på kvelden, og vite at det bare er oss fire her hjemme. <3
