Av og til, som nå i kveld, blir jeg slått ut av tanken på hva vi har vært igjennom. De fleste dagene er hverdag, og tusler bare avgårde som om ingen ting har hendt. Men av og til slår det inn over meg hva vi egentlig har opplevd. Og fortsatt kan jeg tenke at “dette hendte ikke oss”, og at dette bare sånt man hører og leser om. Tiden på St. Olavs kjennes nesten uvirkelig. Tanken på at vi har hatt en alvorlig syk sønn, en liten baby som måtte bo 9 måneder på intensivavdelinger.. ja, den tanken er nesten uvirkelig. De fleste minnene mine fra året som har gått har jeg i form av følelser og fornemmelser. Jeg strever med å sette ord på dem, tidfeste dem, virkeliggjøre dem. Men jeg kjenner minnene på kroppen. Føler dem med hele meg. Det er vanskelig å beskrive, og nå som jeg forsøker syns jeg det høres ut som svada. Men noen minner er klare. Det er de minnene jeg har gjenopplevd så mange ganger allerede, at jeg ikke vet om de noen gang vil slippe taket. Det er stort sett de vonde minnene. De vanskelige samtalene, og kritiske situasjonene. Jeg er glad jeg har skrevet denne bloggen, for med den og alle bildene vi har tatt, så kan jeg huske det meste som har skjedd. Uten den ville jeg ikke hatt en sjanse til å vite hva som skjedde og når, for 9 måneder med turbulens er lenge nok til at det går litt i surr.
På mandag skal vi på kontroll på St. Olavs. Første kontroll etter hjemreisen. Det blir rart å komme tilbake. Den verdenen kjennes allerede så fjern. For sykehuslivet er en egen verden. Egne folk, eget språk, egen lukt og egen stemning. Og når vi sto midt opp i det, var sykehuslivet hverdagen vår. Sykepleiere og leger var de vi snakket med. Skjema, prosedyrer, prøver var hverdagslig. Vi lærte fort språket og rutinene å kjenne. Vi følte oss hjemme. Det var selvfølgelig ikke som å være hjemme, men det var vårt hjem i 9 måneder. Vi kalte ofte St. Olavs huset vårt. Det blir rart å dra tilbake, men jeg gleder meg veldig til å se igjen folk der. Man rekker å bli glad i folk når man bor på sykehus så lenge.. og selvsagt gleder jeg meg til å vise frem (skryte av) Odin.
Nå sover Odin tungt. Tyngre enn jeg har sett på svært lenge. Jeg vet ikke om han har hatt så lav hvilepuls etter vi sluttet med medisinene. Det er godt å kunne sitte her i mørket å høre de jevne pustelydene hans. Og mot meg lyser de grønne verdiene fra sat-måleren hans. 98% metning og puls på 90. Det er godt å vite at Odin har det bra. Jeg blir så stolt når jeg tenker på alt han har klart. Han er virkelig en helt. Jeg har ofte trøstet meg med at Odin ikke vil huske noe av dette året, og at han forhåpentligvis bare vil ha noen arr til å minnes. For arr, fysiske sådan, er det nok av. Et stort over magen, to små nederst på buken, et lite på høyre side av kroppen, flere små på innsiden av begge lårene, på høyre side av halsen, to på høyre side av brystet og faktisk to små brannsår på foten og hånda etter et apparat i Trondheim. Så Odin vil ha mange påminnelser over hele kroppen, men han vil aldri forstå hvor redd vi har vært for han.
Sånn.. nå har jeg skrevet litt uten mål og metning. Dette er min terapi. God helg! Så skriver jeg nok på mandag, om ikke før.
God helg, Stine! ..det er godt å skrive fra seg litt! 🙂 Lykke til på mandag!
Helt utrolig hvor fort den tida har gått, og dere har vært noen helter alle 3! Lykke til på kontroll! Klem
Tusen takk, tante Anette 😀
D e helt utrolig d dokker har vært gjennom. Trur ingen kan forestill sæ kor hardt d har vært t dokker.. Men heldigvis har dokker verdens sterkeste helt😍 men med superhelta t foreldre mått d jo bare gå riktig vei! D e så spennende å sje kor fort og bra Odin utvikle sæ ❤️ Helt herlig! God klem😄
Dåkker e så sterk og modig! All ære te familien Slapø Haffke!