Dette innlegget har kvernet rundt i hodet mitt lenge, og nå er det på tide å få ordene ned på papiret. Om 11 dager, mandag den 20. april, flytter vi fra nyfødt intensiv til barn intensiv. Det er jo bare rett borti gangen, men det blir nok en stor overgang. Etter nesten 7 måneder på nyfødt intensiv skal Odin på flyttefot. Vi grugleder oss til å bytte avdeling. Barn intensiv er nok en bra plass, og de er mer vant til barn som Odin. Men vi gruer oss til å forlate gjengen her ved nyfødt. Over det siste halve året har vi blitt kjent med avdelingen og de som jobber her. Her kjenner vi alle fra postvertene (de som vasker og ordner med utstyr), postsekretæren (som ordner med alt av skjema og rekvisisjoner), legene og ikke minst sykepleierne. Når vi går gjennom gangene treffer vi kjentfolk, og er det noe vi trenger vet vi hvem vi skal henvende oss til. Og iløpet av en dag er det mange som titter innom, og som skryter av fingutten. Flere sier at han på en måte er maskotten til avdelingen.
Det beste med avdelingen er at vi føler oss trygge på sykepleierne. De har kjent Odin og oss i mange måneder, og vice versa. De skal ha en stor del av æren for at Odin, Steinar og jeg har trivdes så godt. Vi tilbringer jo det meste av dagene våre med pleierne her, for så lenge vi er med Odin er det en pleier til stede. Det er ca 120 sykepleiere som jobber på avdelingen, og det kjennes nesten som om alle har vært innom iløpet av tiden vår her. Vel, nå overdriver jeg litt, men Odin har hatt mange ulike pleiere. Heldigvis har han noen faste som kommer igjen og igjen. Nå har Odin en kjerne med seks sykepleiere (kontaktsykepleiere). De er jo på jobb, og vi er jo her høyst ufrivillig – men likevel kjennes de nesten som familie. Det er trygt og godt. Odin er jo den viktigste i vårt liv, og det å ha fantastiske pleiere som bryr seg så mye om han, som viser så mye omsorg – vi må jo bare bli glad i dem. De drømmer om Odin, tenker og bekymrer seg for han når de har fri lenge, gleder seg til å komme på jobb for å ha han, “krangler” om å få være her om flere har samme vakt og mye mer. Ei sa til mannen sin før hun skulle på jobb at nå skulle hun til den andre familien sin. Og viktigst av alt, de kjenner Odin. De har fulgt han så lenge at de kan lese han, de kan sammenligne formen hans med tidligere og de vet hva han liker. Om Steinar og jeg er ute vet vi at Odin får masse kos, og har noen å leke med. Vi kan diskutere med de, og det nyter Odin godt av. I tillegg kan vi ha gode samtaler, tulle og le. Vi skulle så gjerne hatt dem med oss videre. Videre til barn intensiv, videre til Rikshospitalet og helt hjem. Det blir trist å flytte fra dem som har fulgt Odin på reisen frem til nå. Vi kommer til å savne dem. <3
