Nå er Odin 90 dager gammel. Vi har bodd her St. Olavs siden han ble født, den 29. september. Det har vært mange fine og gode dager, men samtidig mange tøffe tak. Og tøffest har det vært for lille Odin. Heldigvis har vi en sterk gutt som tåler en støyt. I tillegg begynner alt å bedre seg. Det er en lang vei igjen, men gradvis bedring dag for dag.
Odin ligger fortsatt på respirator. De avventer ekstubering nå, for de vil ta nye CT-bilder. De skal lage 3D-modell av lungene hans, og da vil de kontrollere inn- og utpust via respiratoren. Men oksygenbehovet hans har kommet seg veldig. Nå ligger han på 34% oksygen. I all vanlig luft rundt oss er det 21% oksygen. På sitt dårligste trengte han 100% oksygen, og det var heller ikke helt nok. Og en lang periode lå han på 70-80% oksygen. Før måtte de ofte skru mye opp på oksygenet når han var urolig, men nå klarer han å regulere selv. Vi er veldig fornøyd.
De trapper fortsatt rolig ned på medisinene. Vi har det ikke travelt, og er glad de tar seg god tid. Det er mer behagelig for Odin.
Det ser ut som Rikshospitalet får vente. Hullet i hjertet blir bare større, men det skal likevel ikke påvirke han særlig nå. Det vil si at de mest sannsynlig kan vente i flere år før det lukkes. Men de må lukke det, og da blir det nok åpen hjerteoperasjon. Det blir skummelt når den tiden kommer, men det kan vi ikke bekymre oss for nå. Kardiologen var her lillejulaften. Hun sa at lungetrykket fortsatt er litt høyt, men det virket ikke som om hun mente det var særlig bekymringsfullt. Neste ultralyd av hjertet blir nyttårsaften.
Dagene nå er veldig fine, etter forholdene. Odin sover mye og godt, noe som er viktig for at han skal vokse og bli frisk. Men han er og mye våken. Vi har mye god tid med han hver dag. Det er smokken og en finger å holde i som gir mest trøst. Jeg synger og leser for han daglig. De siste par dagene har han og vist interesse for lekene sine igjen.
