I går var det to år siden Odin ble alvorlig syk. Det er umulig for oss å ikke tenke tilbake til den tøffe tiden. De ukene da Odins tilstand var kritisk kommer nok alltid til å sitte i meg, og bringe frem mange følelser. Det er min verste og vondeste opplevelse. Og likevel vil jeg ikke glemme. Jeg ønsker ikke å glemme disse ukene, dagene, timene.. Jeg vil i stede minnes dem, være takknemlig for at Odin var sterk nok til å overleve. Jeg vil huske at livet er skjørt, og derfor sette ekstra pris på det jeg har. Og mest av alt vil jeg glede meg over hvor langt Odin har kommet. At han løper, herjer, tuller og ler. Han spiser, griser, danser og synger. Han sprer glede der han kommer, med godt humør og klemmer til både kjente og ukjente. Nå tar han del i førjulsforberedelsene både hjemme og i barnehagen. Og om noen uker skal han ferie jul hjemme for andre gang. Den Odin som lå syk og sedert i en kuvøse for to år siden er i stor kontrast til den Odin vi har i livet vårt i dag. Jeg er takknemlig <3
<3