Jeg har skrevet om da Odin kom til verden, og nå vil jeg skrive om da Tuva ble født. På termin, 24. mai hadde jeg ingen tegn på forestående fødsel. Men den natta fikk jeg regelmessige rier, ca hvert 8. minutt. Men etter å ha holdt meg våken store deler av natta dabbet de bare av. Her er et bilde av meg og magen den 25. mai:
Natt til 26. mai kom riene sterkere enn natta før. Mer kraft, og tettere intervall. 1 minutt rie hvert 6. minutt. På grunn av lang kjørevei, og at kommunejordmoras anbefalinger, dro vi inn til fødeavdelingen på sykehuset i Kristiansund. Svigermor og nattevakta passet Odin. På sykehuset roet riene seg igjen. Vi fikk sovet noen timer på morgenen, og tilbrakte en rolig dag i Kristiansund. Jeg hadde rier av og på hele dagen, men ingenting som var regelmessig. Steinar dro hjem til Odin på ettermiddagen. Under er det et bilde av at jeg fikk snakke litt med Odin på facetime. På bildet under til høyre ser dere meg kl. 19:45, under en ctg-registrering. Det var uregelmessige rier, så jeg trodde ikke fødselen nærmet seg, derav mitt motløse uttrykk.
Klokken 20 sjekket ei skeptisk jordmor om riene hadde effekt. Hun påpekte at trodde det bare var maserier, og at hun ikke forventet fremgang. Vi snakket om at jeg trolig kunne reise hjem påfølgende dag. Men sannelig ble vi ikke overrasket – for jeg hadde 3 cm åpning. Jordmora sa at nå ble det ikke noe hjemreise før babyen var ute. Hun anbefalte meg heller å gå en tur i det fine været. Jeg trasket avgårde i den varme vårkvelden. For de som er lokalkjent i Kristiansund: jordmora sa jeg burde gå opp til vanndammene. Men jeg kom meg så vidt utenfor sykehuset. Da ble det bare stopping, og å stå krokbøyd gjennom sammentrekningene. Likevel var det helt overkommelig, så jeg tuslet litt rundt på parkeringsplassen like utenfor. Kl. 20:20 sa jeg til Steinar at han måtte belage seg på å komme utover i løpet av kvelden/natten, men at det ikke hastet. Da jeg kom tilbake på fødeavdelingen tok det seg opp, og riene ble vondere. 20:45 sendte jeg Steinar melding og sa at han bare fikk komme med en gang. Svigermor var på ny på plass som barnevakt sammen med hjemmesykepleien.
Riene ble smertefulle nå. Fra kl. 21 målte jeg rier ca hver 6. minutt med en varighet på 1 minutt. Jeg fikk gode, lange pauser. Likevel tok det på, og jeg ble både kvalm og så stjerner. Så kastet jeg opp kveldsmaten. Kl. 22 var det vaktbytte, og den samme jordmoren som tok i mot oss natten før kom på jobb. Johanne. Jeg likte henne. Før Steinar kom, ca 22:30 hadde jeg spydd flere ganger, og riene gjorde skikkelig vondt. Han fulgte meg til badet så jeg kunne ta meg en dusj. Varmt vann er smertelindrende, og jeg ønsket å prøve det før annen smertelindring. Jeg hadde fremdeles gode pauser mellom riene, og kunne føre en samtale med Steinar. Men jeg begynte å bli svimmel, så kl 23 ville jeg over i badekar. Vi måtte gå gjennom hele barselsavdelingen for å komme fra badet med dusj til badet med badekar – men det var heldigvis lite folk i gangen denne kvelden.
Det var deilig å sette seg i badekaret, men nå eskalerte riene voldsomt. Jeg følte jeg mistet kontroll over kroppen, for riene tok alt jeg hadde. Jeg ba jordmor sjekke fremgangen, for dersom dette skulle vare måtte jeg ha epidural. Eller jeg tenkte vel mer at jeg helst skulle hatt epiduralen på plass umiddelbart, for dette var uutholdelig. Overraskelsen var stor for alle da jordmor sa at jeg hadde 9 cm åpning. Kl. var ca 23:30. Da måtte jeg opp av badekaret (pga. tidligere keisersnitt kunne jeg ikke føde i vann), og innen jeg kom meg over i fødesengen kunne jeg presse. Det var godt å endelig kunne jobbe med riene og kroppen. Men det var skikkelig tungt og slitsomt. I mellom pressriene fikk babyen pulsfall, og de ville gjerne ha henne ut og ringte etter lege. Men Tuva kom før legen, akkurat på midtnatt. Vi fikk faktisk velge hvilken dag hun skulle ha fødseldag. Hun gråt med en gang hun ble født. Steinar fikk klippe navlestrengen, og sa at det kjentes som å klippe en hageslange. Så fikk jeg den nyfødte lille jenta mi rett opp på brystet. Jeg fikk prøve det motsatte av hvordan det var med Odin. For Tuva ligge hud mot hud, søke seg frem til brystet og vi sov sammen hele natten. Det var veldig kjærkomment å oppleve det normale, og jeg vil betegne det som en drømmefødsel. Til tross for at vi fikk en ideell start med Tuva tok det lengre tid før jeg kjente den overveldende morsfølelsen som jeg fikk umiddelbart med Odin.
Nydelige Tuva ble født 26.05.2016 kl. 23:59. Hun var 3370 gram og 51 cm.
Denne gangen fikk vi reise hjem fra sykehuset etter 2,5 dager. Til stor forskjell fra 266 dager med storebror. Noe av det første Odin gjorde etter lillesøster kom hjem var å klipe henne i nesa. Heldigvis har han vært bare god med henne siden. <3 Kontakten og kommunikasjonen mellom dem blir bedre og mer innholdsrik for hver dag. De er så glade når de ser hverandre. Foreldrehjertet smelter!
