I går var vi på ny ultralyd på St. Olavs. Kort oppsummert var det lite nytt også denne gangen. Lillegutt har snurret rundt og ligger nå i seteleie, men det er ganske urelevant siden vi vet det blir keisersnitt. Denne gangen hadde vi en ny lege, da vår fortsatt er på ferie. Hun virket kompetent, men falt ikke helt i smak hos Steinar og meg. Det er vanskelig å sette fingeren på, men etter kontrollen satt vi begge igjen med en verre magefølelse enn på lenge. Blant annet kommenterte hun at lillegutt virket så stille, og spurte om jeg hadde kjent liv den dagen. Jeg forstår at det er et medisinsk relevant spørsmål, men det er et svært ubehagelig spørsmål å få som gravid. Heldigvis var han svært aktiv etter ultralyden, og har vært en sprellemann i dag. I dag fikk til og med det kommende søskenbarnet på 7 kjenne spark.
Han har vokst, og omphalocelen har vokst. Ved ultralyd 28+6 lå han på -22% i forhold til gjennomsnittsvekst. Denne gangen var vekstavviket på -24%. Jordmor beroliget oss med at han fulgte sin egen vekstkurve fint, og at de foreløpig ikke var urolige pga. veksten. I tillegg er det verdt å nevne at målene for å regne ut vekst ikke blir helt korrekte pga. omphalocelen, da mageomkretsen ikke blir nøyaktig. Selve omphalocelen har nå en diameter på 5 cm. Om den hadde vært under 5 cm og uten lever hadde han kunne blitt født normalt. Men både innholdet og størrelsen krever keisersnitt. Sist var Oen på mellom 4,6 og 4,8 cm, så den har vokst litt på de siste par ukene. Nå håper vi at den ikke blir mye større frem til fødsel – selv om den selvsagt bør vokse litt med tanke på at lever og tarmer og har mer utvikling igjen.
Brystkassen så liten ut, sa legen. Det vil si at lungene trolig har lite plass for å utvikle seg. Mens hun kikket på han med ultralyden fortalte hun oss at hjertet ikke var så stort som det så ut som (vi så selvsagt ikke at det så unormalt stort ut). Hun sa at den store størrelsen på hjertet skyldes at det i rundt var lite i forhold (altså lungene), men at hjertet var normalt stort i forhold til hans GA (gestasjonsalder). Dette skremmer oss.. Men vi kan ikke vite noe om påvirkning på lungene før han blir født. Og vi har jo som sagt hørt tidligere at han f.eks. aldri vil bli en maratonløper, pga. manglende lungekapasitet som en følge av Oen.
Om ca to uker blir det ny kontroll. Fredag 29.august blir det ny kontroll. Litt lengre enn to uker fordi jeg ønsket en time i forbindelse med helg. Den dagen er dessverre Steinar på jobb, så jeg tar med meg den kommende mormor. Det jeg er mest spent på er veksten hans, størrelse på brystkassen og størrelsen på Oen. Og kanskje ligger han slik at vi kan få et bilde. Med tanke på antall ultralyder har vi skuffende lite bilder av lillegutt. Glad vi ikke har betalt for 3D-ultralyd når han er så sjenert.
Etter ultralyden fikk vi snakke med sosionomen igjen, og keisersnitt-dato er ikke klar. Hun sa at de ville ringe meg om en uke, så kanskje vi får vite noe mandag 18. Men foreløpig går vi ut i fra at han kommer i løpet av den første uken i oktober (29.9. – 3.10.). Det vil si at jeg har en liten måned igjen før svangerskapspermisjonen begynner, så i dag begynte jeg på jobb.
Sist på dagen fikk vi snakke litt med jordmor. Hun har et veldig behagelig vesen. Hun forklarte litt mer om det vi fikk vite på ultralyden, og det var godt. I tillegg fikk vi spurt litt om både keisersnittet og amming. Selve keisersnittet gruer jeg ikke for, men er jo selvsagt spent på hva som skjer. Jeg har fra før jeg ble gravid vært veldig klar på at amming er noe jeg ønsker å få til. Med lillegutt sin diagnose vil vi nok få litt mer utfordringer enn vanlig, men jeg er desto mer innstilt på at det skal gå. Jordmor sa at det ikke fantes noen grunn til at vi ikke skulle klare amming, men at det kunne bli tøft. For det første tar det en del tid før han får begynne med mat, og når han først får mat vil det være via sonde og sprøyte/kopp. Denne tiden vil jeg måtte pumpe meg for å få i gang melkeproduksjonen. Melkeku sa du? Lillegutt vil derfor bli vant til å bare få, uten å måtte jobbe. Jeg forsto det slik som at hovedutfordringen derfor er å få han til å jobbe for maten. Men vi får mye hjelp fra kompetente personer på både barsel og nyfødt intensiv, så jeg tror det skal gå! 🙂
Dette får bli alt for denne gang. Vi fikk sikkert mer informasjon, men det er så mye å ta inn over seg at dette får holde foreløpig.
Du skriver veldig informativt og fint, Stine – det er spennende å følge med på svangerskapet ditt (misforstå meg rett, altså)! Jeg har troa på at både dere og lillegutt kommer til å klare dette kjempebra! 🙂
Takk, Linn. Vi håper og tror at alt vil gå bra til tross for litt starttrøbbel.