Beeing parents in the NICU.

Å være foreldre til et barn på sykehus er ingen lek. Det er fort gjort å føle at man ikke strekker til. Å være foreldre er nok beintøft uansett, men her inne er det noe helt annet. Når man er ferske foreldre trenger man tid og rom for å finne ut av ting. Babyer kommer ikke med bruksanvisning, og det er der foreldreinnstinktet skal komme inn. Men hva skjer når du ikke får brukt instinktet ditt? Barnet ditt gråter, og du får ikke løfte det opp. Du får ikke holde det. Av og til blir du bedt om å ikke en gang stryke på det, for det kan bli forstyrret. For ikke mange uker siden hadde Odin en veldig dårlig dag. Steinar og jeg, sykepleierne og barnelegene ble litt rådville. I 12 timer forsøkte vi å roe han, med å gi mer medisiner, bytte leie og bysse i senga. Men Odin er en hardhaus, og litt morfin++ og diverse biter ikke på han. Så, etter 12 timer, fant vi ut at vi kanskje skulle løfte han opp fra senga. Kanskje vi ganske enkelt skulle løfte han opp. Vi var 2-3 stykker som løftet han og alle ledningene. Og gjett hva? Han roet seg og sovna. Det som for de fleste foreldre er verdens mest naturlige ting – å holde et utrolig barn for å gi trøst – har for oss blitt undertrykt så lenge at vi nesten har glemt det.

I vår situasjon blir foreldrerollen blir lett byttet ut med pseudo-sykepleier-rollen. Her blir alt så medisinsk at hvis vi vil stelle med Odin så må vi være litt sykepleiere. Vi aspirerer, ordner med sat-måleren, ekg-elektroder, kvitterer alarmer og stiller på oksygenet. I løpet av kort tid vil vi kunne ta alt av stell med trakeostomien (suge, kanyleskifte osv). Når vi kommer hit om morgenen vil vi høre om han har sovet og hatt ei fin natt, men og om farge og mengde på aspiratet, co2, oksygenbehov, medisineringa, suging i trachen osv osv. For å kunne følge med på det som skjer, og for å få delta aktivt i hverdagen her, må vi bli litt som helsepersonell. Og av og til kan det overskygge foreldrerollen. Det er blant annet derfor de mener vi trenger hjelp døgnet rundt hjemme. For vi skal få være foreldre, familie og kjærester – og andre skal ta seg av deler av sykepleiejobben.

Mitt inntrykk er at de fleste foreldre ganske raskt lærer sine små å kjenne. De lærer forskjell på gråt, og kan forutse den lille sine behov. Hos oss er heller ikke dette så enkelt. Det er nok en todelt årsak. For det første får ikke Odin vært seg selv. I nesten hele livet har han får morfin daglig i større og mindre mengder. I tillegg har han kjent på store smerter og vært veldig syk. I ukesvis av gangen kan han ligge sovende eller helt sløva. Alt dette resulterer i at vi ikke helt vet hva som er ODIN, og hva som har andre årsaker. Vi tenker for eksempel at han er glad i smokken sin, men et sugebehov kan og være bivirkning av morfinen eller et tegn på abstinens. Den andre årsaken til at det er vanskelig å kjenne han er sykepleierne. De er mange, og de har formeninger om hva Odin liker, trenger og videre. Og det må de jo få ha, de er jo med han i timevis. Men det at erfarne sykepleiere og flerebarnsmødre kommer med sine innspill er det lett å bli usikker på egne evner.

Vi kjenner stikk av misunnelse for alle de som har friske babyer. Vi unner ingen andre å komme i vår situasjon, men vi skulle så gjerne vært i deres. Det er sårt å ha gutten sin liggende full av ledninger i ei sykehusseng, og samtidig se friske babyer til frokost på hotellet, på facebook, snap, mms og over alt ellers. Vi er glade på alle andres vegne, for det må kjennes vidunderlig å ha et friskt og fornøyd barn. Og vi syns det er hyggelig å se andre sine småtroll. Men, og dette er et stort men, det er så sårt. Det er jo sånn vi og skulle hatt det. Odin skulle og fått sove i egen seng, rulla fra mage til rygg, pludra og ledd, vært i besteforeldrene sine armer, sittet i bæresele, bada seg og fått smakt på frukt og grøt. Alt det vi hadde drømt om og forberedt oss på ble annerledes. Og vi blir konstant mint på det, for alle andre er i Italia.