Day of birth.

Nå føler jeg for å skrive ned historien rundt Odins fødsel. Mest for meg, men og om noen er interessert. Her er jeg, på morgenen på Odins fødselsdag.

Mandag 29. september 2014 sto jeg opp 5:45. Steinar og jeg hadde bodd hos pappa den siste uken før fødselen, også denne natten. Jeg måtte opp før kl 6, for det var siste frist for å drikke vann før keisersnittet. Jeg måtte faste fra midnatt, men kunne drikke vann frem til kl 6. Jeg hadde ikke sovet godt, men jeg hadde sovet. Nervene var på høygir. Jeg startet dagen med en dusj, noe som og er påkrevd i forbindelse med keisersnitt for å minske faren for infeksjon. Steinar spiste litt frokost. Ca 6:45 kjørte pappa Steinar og meg til St.Olavs. Vi tok heisen opp til 5 etg. hvor vi skulle møte. Steinar og jeg fikk et rom på barsel øst, med fin utsikt over Trondheim.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Opprinnelig skulle vi være først i køa denne dagen. Men pga barnelegene eller barnekirurgene ble keisersnittet flyttet litt. Steinar og jeg hadde et par timer med venting på rommet vårt. Jeg måtte gjennom litt forberedelser før keisersnittet, og etterpå satt de elektroder på magen for å måle pulsen til Odin.

Så ble det endelig vår tur. Jeg ble trillet ned til operasjonsstua i 2. etg. Steinar måtte vente utenfor mens de gjorde klart til keisersnittet. Jeg fikk venfloner i hver hånd, og etterpå spinalbedøvelse i ryggen. Det gjorde ikke vondt. Så lå jeg rett ut på operasjonsbenken og ventet. De hang opp et forheng over brystet min slik at jeg ikke kunne se noe. Og jeg fikk en liten o2-brille i nesen. I løpet av denne tiden kom det en hel del folk som hilste på meg. Men alle i like klær og med munnbind. Jeg husker bare 3 stykk fra operasjonsstua. Jordmora som fulgte meg fra barsel, barnelegen som snakket svensk og den ene anestestisykepleiren – for hun hadde så markant øyesminke. Når alle forberedelser var overstått fikk Steinar komme inn, i full grønndrakt.

Jeg kjente ingen form for smerte under operasjonen. Men jeg kjente at de dro i kroppen min, og jeg følte at jeg for frem og tilbake på benken. Det var mye drag, og det kjente jeg i magemusklene mine i laaang tid etterpå. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men 10:44 var Odin ute. Han ga litt lyd fra seg, men ble fort helt stille. Ventetiden var lang mens vi ventet på å høre mer – eller se han bli løftet bort til kuvøsen hvor barnelegen ventet. Den svenske barnelegen informerte om tiden som var gått. Vi visste ikke hva som foregikk, men fikk senere vite at de ville ha sen avnavling. Altså ventet de i 60 sekunder før de kuttet navlestrengen. Så bar jordmor Odin bort til barnelegen som ventet. Når hun bar han over gulvet mener jeg at jeg så litt mørkt hår. Etterpå lå jeg på operasjonsbenken og så og så, men klarte ikke se mer til Odin. Legen sto midt i veien, for det var der hun hadde best oversikt. Det var fortsatt ikke lyd fra Odin, og nervene våre steg. Jeg husker ikke om noen fortalte oss noe, eller hvor mange minutter vi ventet. Men så gråt han endelig. Deilig, nydelig nyfødtgråt! I ettertid fikk vi vite at de strevde med å få han til å puste, og at de forsøkte intubering. Intuberingsforsøket var mislykket, men førte til at fikk rensket ut litt slim. Da endelig pustet og gråt Odin. Steinar fikk bort til kuvøsen for se, men jeg tror han var raskt tilbake ved min side. På denne tiden var Odin lagt i en plastpose, som dekte opp til og med omphalocele. Han fikk litt ekstra oksygen på trakt, som de bare la bort til ansiktet hans.

Etter ei stund, kanskje 15-20 minutter, var Odin klar for å flyttes til Nyfødt intensiv. De senket kuvøsen hans litt, slik at jeg fikk se han når de trillet han forbi meg. Det er litt trist å si, men jeg husker ikke hvordan han så ut. Jeg så han heller ikke så godt. Steinar fulgte med Odin bort til avdelingen. Han hadde ansvar for at trakta med oksygen skulle ligge riktig. I ettertid har han sagt at det er slikt “tulleansvar” de gir folk i litt kritiske situasjoner. Så de skal ha noe å konsentrere seg om. Steinar husker nesten ingenting av hva som skjedde denne tiden. Vi vet at de bla tok ekko for å sjekke hjertet. Og Odin fikk sin første smokk, som var rosa. Han var veldig ivrig på smokken. Og han fikk ei enkel blå strikkelue, og den skal vi ta meg oss hjem.

I det de trillet Odin ut av operasjonsstua var jeg ferdig lukket. Men jeg fikk ikke følge Odin og Steinar bort til nyfødt intensiv. Jeg måtte på observasjon. Der lå jeg på et tomannsrom, og hørte at de på den andre siden av forhenget koste seg med sin lille nyfødte keiser eller keiserinne. Jeg husker at jeg prøvde å tenke igjennom alle detaljene jeg klarte fra keisersnittet, for å lettere huske de til senere. Sykepleieren som passet meg sa at jeg måtte bli liggende til observasjon helt til jeg kunne bevege bena. Etter en time eller noe kom Steinar og jordmor for å se om jeg var klar. Steinar tok med seg ipoden sin, så jeg fikk se video av verdens aller fineste. Det var bare så vidt jeg fikk bli med dem, for egentlig ville de holde meg til observasjon litt lengre.

Så husker jeg egentlig ikke særlig av det som skjedde videre. Jeg var sløvet av morfin. Men jeg vet de trillet meg bort til nyfødt intensiv, og at jeg der både fikk se og røre Odin. Dessverre var det kortvarig, for når han var ca 2 timer gammel ble Odin trillet til sin første operasjon.

Flere timer senere kom kirurgen opp på barsel for å gå igjennom operasjonen. Alt hadde gått etter planen, og de klarte å lukke huden på magen. Steinar og en pleier trillet meg ned til nyfødt intensiv – i seng. Der fikk vi se vår lille, fine gutt. Han var full av ledninger og kabler, og hadde et stort arr på magen. Jeg husker ikke mye av denne første kvelden vår som en familie. Men jeg vet at Odin fikk sin første fødselsdagspresang, boken “Gjett hvor glad jeg er i deg”. Og jeg husker at jeg leste den høyt for han den kvelden.

Midt på natta, natt til 30. september, våknet jeg. Jeg var rastløs. En sykepleier trillet meg ned til Odin. Der lå jeg i senga mi ved kuvøsa hans. Jeg våget nesten ikke røre ved han. Men jeg holdt forsiktig borti foten hans.

På morgenen den 30. september kunne jeg stolt sende denne snappen. Ingenting var helt som det skulle. Men vi var blitt foreldre til verdens fineste, og vi var hodestups forelsket og veldig stolte!